Jesusbønnen

”Herre Jesus Kristus, Guds sønn,forbarm deg over meg en synder”

Abba Makarios sa på 300-tallet:
”Det finnes ingen mer fullkommen meditasjon enn Vår Herre Jesus Kristi frelsende og velsignende navn.”

Jesusbønnen er enkel og rensende bønn med få ord, men mye innhold.

På 1700-tallet startet et arbeid med å samle skrifter tilbake til 300-tallet om Jesusbønnen og dens brukere. Den utkom i sin helhet på gresk i 1783.
Et utvalg av denne samlingen, Filokalia, er oversatt til norsk av den ortodokse munken Johannes Johansen.
Jesusbønnen er sentral i Hesykhasmen, som hadde sin fornyelse med utspring i klosterlivet på Mount Athos i Hellas.
Hesykhastene har som mål å komme i direkte kontakt med Gud og skue Gud åsyn til åsyn gjennom psykosomatisk praksis og åndelig aktivitet.
Hesykhia betyr fred, indre ro, en tillstand som oppnåes når en er ren i hjertet. Bønnen er det viktigste redskap, og da særlig Jesusbønnen. Hensikten er å gjenta denne bønnen døgnet rundt, forene den med hjerteslag og åndedrett og gjøre den til en del av hele livsprosessen.

Hesykastene oppmuntrer av og til å endre ordlyd; fra full ordlyd, ”Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg en synder”, til bønnestunder med f.eks. bare ”Jesus Kristus”.
På 1800-tallet blomstret Jesusbønnen i Russland da boken ”En russisk pilegrims berettelser” ble tilgjengelig i alle lag av folket.
Selv om denne åndelige tradisjonen har en sterk forankring i den ortodokse kirke, er Jesusbønnen idag en av de mest brukte kristne bønner på tvers av alle kirkesamfunn.

Gjenta Jesus bønnen rolig og mykt, ikke intenst og oppjaget.
Jeg liker godt et bilde som bl.a. er gjengitt i Wilfrid Stinissens bok ”navnet og nærværet”. Her sammenlignes gjentagelsene av navnet Jesus med vingeslagene som får en fugl til å stige i luften.
Fuglen lar vingene gli med vinden noen ganger til den kommer i flyt, og så roer den aktiviteten og flyter uten å bruke mye kraft. Inntil den mister fart og må gjenta vingeslagene til den igjen når flytsonen.
Slik kan vår relasjon med Jesusbønnen være også. Gjenta navnet Jesus til navnet selv ligger på dine lepper og i ditt hjerte. Til du kun har blikk for Jesus med oppmerksomheten rettet mot hans konstante kommunikasjon med deg, og hviler i hans tilstedeværelse. Helt til noe forleder din oppmerksomhet bort, og du gjentar navnet Jesus inntil du igjen bare har han for dine øyne.
Gjentagelsen kan ikke være intense, eller forseres med ønske om å oppnå noe. Prøver du for mye og flakser av gårde, blir det fort anspent og sinnet ditt vandrer avgårde på andre veier.
Vingeslagene en fugl bruker for å stige må være myke, rolige og grasiøse – grasiøs som jo betyr nåde. Av nåde flyter vi på fredens vinger, og med åndens hjelp glir vi inn i Jesu bekymringsløse hvile.

”Herre Jesus Kristus” inneholder både bekjennelse og påkallelse

Proklamasjon/bekjennelse.
Idet du sier disse ordene, ”Herre Jesus Kristus”, proklamerer/bekjenner du at Jesus er Messias, Guds sønn som har kommet for å frelse verden. Da er du på lag med mange i
bibelen; Peter (Matt 16,16), Natanael (Joh 1,49), Marta (Joh 11,27).
Bekjenner du at Jesus er Guds sønn, blir Gud i deg og du blir i Gud (1. Joh 4:15).

Påkallelse.
Påkallelse av Gud er noe mennesker har gjort til alle tider (1. Mosebok 4:26).
Gud talte til sitt folk gjennom profetene med beskjed om å påkalle ham, (Jes 12:4, Jer 29:12). Salmisten og apostlene kjente også verdien av dette (Sal 116:1-4, Apg 2:21, Rom 10:13, 2.Tim 2:22).
Påkaller du Jesus Kristus, kaller du på ham som hele guddomsfylden legemlig er tilstede i (Kol 2,9). Kaller du på Jesus får du livet av han som eier det. Jesus hører din bønn og han vil
komme til deg. Kanskje ikke alltid som du vil, men han er uansett alltid tilgjengelig for deg, og villig til å la deg få del i seg.
Jesus aksepterer enhver invitasjon (Åp 3,20). Hans innflytningsfeiring tar aldri slutt, og fører med seg helbredelse.
Jesus fyller deg med sin natur, som gir mindre og mindre rom for verdens natur. Ingenting kan da skille deg fra hans kjærlighet (Rom 8,39).
Stadig påkallelse av Jesus vil hjelpe deg med å holde ditt blikk og dine føtter festet på den gode sti. Den sti som av din skaper var forberedt for deg fra før du ble født og forseglet i dypet av din sjel den dag du ble skapt. Stien som er dekket av Guds støv og gjør sporene hans mulig å følge.

”Forbarm deg over meg en synder.”
Disse ordene henspeiler til den blinde Bartimeus’ rop til Jesus (Mark 10:47), og tolleren som slår seg til brystet og sier; ”Gud
vær meg synder nådig” (Luk 18:13).
”Forbarm” er et litt ukjent ord, men har noe av det samme i seg som miskunn og barmhjertig, f.eks; ha barmhjertighet med meg.
Forbarm deg over meg; ta meg inn din din favn, beskytt meg, hjelp meg, redd meg, frels meg. Det greske ordet ”eleison” (ref- Peters rop,Matt 14,30) har samme rot som ”elaion” – olje. Denne bønn er også en bønn om å bli salvet med åndens gaver, bli renset og helbredet. Både i hjerteskjærende desperate rop og i samme stund som stille ytringer.
Ørkenfedrene og mødrene var smertelig klar over sine egne tilbøyeligheter til å synde, til å handle og bruke tungen sin på en måte som distanserte dem fra Gud (Jes 59:2). De brukte mye energi på å disiplinere seg, ikke la seg drive av sine tilbøyeligheter til destruktivitet, men å holde sitt blikk på Gud.
Ved å skue inn i Jesu lys, så de sitt eget mørke tydeligere, som førte til et rop til Gud om hjelp, om å bli satt fri. Kontinuerlig kommunikasjon med Gud (noe som Jesusbønnen ble sett på
som et middel til) var sentralt på deres levevei, og i deres åndelige krigføring.

Hesykastene anbefaler å koordinere Jesusbønnen med pusten.
Del opp bønnen tilpasset lengden på ditt åndedrett og hva som flyter lett. Dette varierer blant annet utifra posisjon og spenningsnivå. Når du observerer at du puster inn, si stille en del. På utpust, si neste del osv.